I år har mange virkelig fått oppleve hvor mangfoldige og attraktive norske landskaper er. I flere områder er regionalparkene svært aktive aktører, og bidrar til gode opplevelser for de besøkende. Ikke minst legger parkene til rette for gode møter med lokalsamfunn og lokalbefolkning.
Regionalpark er en europeisk suksesshistorie som har engasjert lokalbefolkning, kommuner og lokalt næringsliv i en rekke land siden 1950-tallet.
Selv 20 år etter at Norge signerte den Europeiske landskapskonvensjonen, er viktige oppgaver fortsatt overlatt til frivilligheten i samfunnet, blant annet gjennom innsatsen til regionalparkene.
Parkene, som samarbeider i nettverket Norske Parker, står nå ved et viktig veiskille. Etter å ha fulgt regionalparkene gjennom mange år, både som studieområde i forskningsprosjekter og ikke minst som læringsarena i masterkurset «Regional landskapsplanlegging og lokalsamfunnsutvikling» ved NMBU, erfarer vi at det er på tide å gi regionalparkene en legitim plass i nasjonal forvaltning av verdifulle natur- og kulturmiljøer.
Etter vårt syn vil parkene som frivillige samarbeidsarenaer kunne ta en viktig rolle i forhold til de stadig mer påtrengende behovene for reell bærekraftig samfunnsomstilling i kommuner og regioner.
Kommuneplanleggingen etter plan- og bygningsloven (PBL) er i hovedsak designet for å styre arealbrukspress i urbane områder, og kan oppleves som mindre relevant i mange distriktskommuner.
Kommuneplanens samfunnsdel, som ble forsøkt styrket gjennom den nye PBL fra 2008, kan være en viktig plattform for integrert forvaltning og lokal verdiskaping, men mange kommuner sliter med å gjøre denne plantypen relevant. Flere regionalparker har lang erfaring med lokal mobilisering, med potensial til å gi kommuneplanens samfunnsdel en reell forankring i befolkningen, hvor folks verdier, lokalkunnskap og tilhørighet kan komme til uttrykk.
Tilhørigheten til en regionalpark vil i tillegg være til hjelp for å se sitt lokalsamfunn i en større regional sammenheng og se koblinger og synergier lokalsamfunnene imellom.
Etter vårt syn bør staten ved Kommunal- og moderniseringsdepartementet, som også har et hovedansvar for oppfølgingen av Landskapskonvensjonen, bidra til en sterkere forankring og forutsigbar finansiering av regionalparkene i Norge.
Som styreleder og daglig leder i Norske Parker påpeker i et innlegg i Kommunal Rapport 3. juli, er snart 40 kommuner partnere i norske regionalparker. Parkene er etablert i områder med mye flott natur, en sterk kulturell identitet og levende lokalsamfunn.
Som attraktive besøksmål for reiselivet gir det mange muligheter – men også noen utfordringer.
Gjennom forskningsprosjektet BIOTOUR (www.nmbu.no/biotour) har vi studert hvordan man kan koble reiseliv og utviklingen av lokalsamfunn gjennom målrettede dialogprosesser, noe som også er prøvd ut på ulike måter i flere regionalparker.
Et kjennetegn ved disse parkene er at en finner et sterkt verdiforankret og frivillig engasjement for å forvalte natur- og kulturarven, et allsidig natur- og kulturforankret næringsliv og enkeltaktører som evner å skape dialog og synergi mellom det offentlige, næringslivet og frivilligheten i samfunnet.
Regionalpark er en europeisk suksesshistorie som har engasjert lokalbefolkning, kommuner og lokalt næringsliv i en rekke land siden 1950-tallet. I dag er 900 slike parker fra hele Europa samlet i et felles nettverk.
Norge er representert med ni parker, fra Varanger i nord til Haldenkanalen i sørøst. I en felles erklæring fra 2017 har 22 land i det europeiske parknettverket undertegnet på at de har som siktemål å være aktive, fullskala «laboratorier for bærekraftig samfunnsomstilling».
De norske regionalparkene er fortsatt få og unge organisasjoner. De to første ble etablert i 2007 (Valdres) og 2008 (Nærøyfjorden). Likevel har de fått en sterk stemme i det europeiske nettverket gjennom Norske Parker.
Ulikt de fleste andre land, har regionalparkbevegelsen i Norge vokst fram «nedenfra» og utenfor den offentlige forvaltningen på bakgrunn av lokale initiativ, og sikret legitimitet gjennom partnerskapsavtaler med frivillige organisasjoner, kommuner og næringsliv. Og de er i stor grad driftet gjennom prosjektmidler som må fornyes hvert år.
Basert på at parkene er bygd opp omkring småskala, stedsbasert næringsliv og frivillighetssektoren i samfunnet, vil det etter vårt syn være nærliggende å knytte regionalparkene opp mot PBL.
Gjennom parkenes erfaring med dialogprosesser mener vi at dette potensielt også kan bidra til å vitalisere samfunnsdelen av kommuneplanen i mange distriktskommuner. Ved å aktivisere mangfoldet av lokale organisasjoner og virksomheter, kan samfunnsdelen få et bærekraftig og omstillingsrettet innhold.
Dette er også i samsvar med Den europeiske landskapskonvensjonen, som framhever betydningen av å forvalte, planlegge og utvikle landskap til beste for befolkningens behov for tilhørighet og identitet.
Konvensjonen er som nevnt 20 år i år, og eksempelvis var «Telemarkskanalen natur- og kulturpark» med sine seks samarbeidende kommuner tidlig ute med å forankre regionalparkprosjektet i konvensjonen.
Regionalparkene i Norge har gjennom målrettet engasjement vist at de evner å styrke levende fellesskap og bærekraftig verdiskaping på tvers av grenser. Etter vårt syn er tiden inne til å gi dem en legitim plattform i den store samfunnsdugnaden for å implementere FNs bærekraftsmål i norske kommuner og lokalsamfunn.
Men, på samme måte som for nasjonalparker og andre store verneområder, er det behov for en offentlig, stabil grunnfinansiering av regionalparkene. Den investeringen mener vi vil være lønnsom – både for kulturmiljø, naturmangfold og landskap.